Crackdown
Crackdown kom på fredag, i hus på mandag, og endte på tirsdag. I hvertfall hovedhistorien, for første gang. Det betyr på ingen måte at jeg er ferdig med spillet. Bare at jeg har endt det, en gang. Det er så utrolig gøy å bare være i Pasific city. Spillet er nesten en kombinert plattformer, tredjepersons skytespill og heltespill. For mannen er en helt. Mennesker generelt skulle hatt de egenskapene. Hoppe nesten 10 meter høyt, løfte ting på nærmere 2 tonn og kaste dem nærmere 43 meter. Utrolig hvor lett det er å komme seg rundt i en by fylt med skyskrapere ved hjelp av hopping og løping. I et spill hvor jeg kan ta hvilken bil jeg vil har jeg aldri vert så lite i en bil. Og derfor har jeg heller ikke hørt noe særlig på musikk mens jeg har spilt. Kansje det finnes, men jeg har ikke funnet valget med å høre på musikk utenom å være i bil på spillet. Man skulle tro at med en biomekanisk rustning også skulle kunne få en MP3spiller med seg på tur. Kansje de måtte kutte på bekostningene i "the agency". Grunnen til at jeg tar det opp er jo såklart at spillet har utrolig digg musikk, som jeg ikke får hørt fordi jeg nesten ikke var i biler, og jeg elsker musikk.
I vinterferien gikk jeg med post. Det er nok den kaldeste uka jeg kan huske på lenge. Da er det egentlig ikke så kjekt å være ute, eller i det hele tatt måtte bruke hendene ute. Som resulterer i at fingrene blir kalde. Jeg vet ikke om det bare er meg der ute, men jeg virkelig hater å fryse på fingrene, og fingrene er den første plassen jeg begynner å fryse. Men sett bort i fra denne uka trives jeg fremdeles godt på posten. Tiden flyter fint på jobb og det er herlig å tenke på de gode tingene jobb bringer. Det er bare ikke fritid.
Jeg har kjøpt meg en Golf 3. Det er ingen rallybil, men så skal den i hovedsak bringe meg fra punkt a til punkt b. Ikke på grusveier og heller ikke i en generell hastighet på 200km/t. Det er så behagelig å ha bil og veldig lett å holde denne følelsen over den følelsen man får av penger som forsvinner fra kontoen. For bil koster, det er ingen hemmelighet, men man blir nesten overrasket. Jeg føler at staten vinner uansett hvor pengene mine går. Dessuten føler jeg ikke staten gjør den jobben den absolut burde ha penger til å klare. Stadig prøver telefonselgere å få meg til å betale for å hjelpe til å korte sykehusekøer. Noe jeg er for, men jeg synes ikke jeg og andre nordmenn burde behøve å hjelpe direkte til organisasjonen(e) som jobber for dette. Det burde heller være statssubsidiert. For det trengs tydeligvis. På samme måte som norske veier kunne fått seg en løft. Skoler også, og sikkert mye annet. Jeg lurer stadig på hva politikere får i betaling, og hva som er kravet for å bli en. Min drømmejobb er en hvor jeg tjener mye og gjør lite, så kansje ikke politiker ville vært et så dumt karierevalg.
Data og hverdag
Så de siste dagene har jeg gradvis funnet løsninger som gjør hverdagen lettere. I hvertfall på PC. Om ikke lettere, så ihvertfall stiligere. Jeg instalerte Windows Media Player 11 på nytt her om dagen i håp om at jeg kunne sette opp spillelister som xbox 360 lett kunne spille av. Da dette levde opp til forventningene fant jeg ut at jeg kanskje skulle begynne å bruke WMP som min standard avspiller. Jeg kunne ihvertfall prøve en stund, siden jeg alltid har kritisert men ikke prøvd den ut til sin fulle rett. Det første som har overrasket meg er den oversiktlig måten album blir lagt ut på, som absolutt kommer til sin fulle rett ved hjelp av CD-platenes koverbilder. Det andre jeg liker er måten man lager og organisere spillelister siden det er så lett å finne frem blandt album. Når det kommer til den mer negative siden savner jeg hotkeys. Det ser ikke ut til å eksitere en plug-in for dette en gang. Vel, det kan jeg alltids leve med (Det viste seg i ettertid at jeg ikke kunne det).
Noe senere ble jeg henvist til et artig program av Aasmund. Topdesk. Det fungerer slik at man enten ved hjelp av en knappe-kombinasjon på tastaturet eller ved å holde mussen i et valgt hjørne, stiller opp alle vinduene man har åpne ved siden av hverandre på en ganske stilig måte. Det går overraskende flytende.
Screenshots:
Det siste programmet jeg fikk leita opp var et Hot-key program. Etter et raskt søk fant jeg Autohotkey. Som enkelt og greit går på å lage tastatursnarveier til diverse programmer og funskjoner. Så nå kan jeg blandt annet justere volum og åpne ofte brukte programmer uten noe mer navigasjon i filer og mapper.
Nok om hva som har skjedd på pcen min. Jeg var å så Apocalypto forrige søndag og Blood diamond Denne søndagen. Disse filmene er faktisk på mange måter ganske like, sett bort ifra forskjellig tidsalder og kontinent. Begge inneholder action, jungel og en kamp om familien. Men hvis man generaliserer ting blir det vel ofte ganske likt. Jeg vil forsåvidt annbefale begge, med en liten knapp på Apocolypto som jeg likte litt bedre. Det blir endel kino på meg for tia, men så er det også mye god film. Både som har vert og som vil komme i år. Jeg har mye å se fram til. Kansje nok til at det blir en liste.
Jeg fullførte Digital fortress her om dagen. Den bringer lite nytt, annet enn en ganske spennende historie i noe typisk Dan Brown stil. Jeg var vel gjerne mest skuffet over at jeg greide å forutse så mange av hendelsene. Da Vinci koden og Engler & Demoner er fremdeles å foretrekke fra den forfatteren.
Ønsker det nye året velkommen
Juletider kom og gikk. Jeg gikk med post. Det ble på en måte den julen med minst jul i for min del. Tradisjonen er å sløve rundt og gjerne LANe en del med de som orker å dra laptopen sin bort til meg. Men jeg hadde i det minste en produktiv jul. Jeg skapte penger, og fikk til og med noen kroner i julegave. Ikke at jeg hadde så mange fridagene, men de som var ble stort sett brukt til frotsing. Utrolig hvor mange påkrevde måltider det er i løpet av en sånn dag som Juleaften. Frokost, Brunch, Lunch, Grøt (Tradisjon) Middag, En ekstra porsjon for at ikke mat skal gå til spille, desert (riskrem) og ikke glem den obligatoriske småspising under pakkeåpning. Føler meg som en Hobbit. Og som om ikke det var nok skal man jo ha rester før man legger seg.
Jeg ble servert en liten bunke bøker i julegaver og det er vel bare sundt å lese sier de. Nå får jeg endelig mulighet til å pløye meg igjennom Dan Browns Digitale festning, eller Digital Fortress, som den heter på nynorsk (les: engelsk).
Nyttår kom og gikk. Vi var en liten vennegjeng hos Robert og kvelden både kom og gikk ganske fort. Det ble et nytt år i år også. En uke etter dette leide Thomas og Robert et lokale på Byhaugen. De hadde nesten felles bursdag. Var en knallbra kveld.
Som noenlunde faste kinogjengere prøver Aasmund, Aleksander og jeg å få med oss en del nye filmer. Den forrige filmen vi så var Pan's Labyrinth (El Laberinto del Fauno). Nå skal ikke akkurat jeg skryte på meg å være så kultivert at jeg liker disse kritikerroste filmene så altfor godt, men etter å ha hørt Birger Vestmo sin uttalelse måtte vi bare se den. Og man kan absolut si at det var vert det. Filmen er helt fantastisk. Noe grotesk til tider, og gjerne litt voldsom. Jeg er vel heller ikke så vandt med ikke-engelsk-talende filmspråk på kino, så litt tungvindt var det å lese tekst på så stor skjerm. Men jeg fikk både historien med meg, og nyte de vakre bildene. Har du ikke sett den og vis du tåler groteske sekvenser vil jeg absolutt anbefale den.
Gårsdagen gikk til å sette sammen en PC. Aleksander hadde et ønske om at jeg skulle hjelpe han med dette prosjektet. Og prosjekt var det, for han hadde investert i det nyeste og største av deler. Så for å få plass til alt trengte vi en del planlegging. Men det gikk til slutt og vi fikk til og med gang i PCen uten de største komplikasjonene. Ja, jeg har litt dårlig erfaring fra før av. Noe internhumor dukker da også opp. "Jeg skal hilse og si at du er min" var en setning Aleksander leste høyt fra MSN vinduet, da det raskt gikk opp for han hvor feil det ble. Hilsningen var riktig nok til meg, men jeg er ikke akkurat Aleksander sin.