Sonic the hedgehog
Jeg husker det enda ganske godt. Jeg hadde fått en Sega Master System II i gave og noen kroner til å kjøpe meg et spill. Jeg og mamma dro til en butikk hvor en Sega var utstilt med demoen til Sonic the hedgehog 2. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk det med meg i en liten pose og jeg brukte bra mye tid på det spillet.
Det var forøvrig det eneste Sonic spillet jeg har hatt serlig god kjenskap til frem til nå. Det har blitt utgitt mange etterfølgere å tydeligvis blitt introdusert en god del nye karakterer jeg ikke har kjenskaper til.
For en god stund tilbake dukket det opp en ny demo på X-box Live marketplace. Sonic the hedgehog. Jeg lastet ned og med en god del nostalgi og litt tilvenning til kontrollen ble jeg glad i demoen. Jeg bestemte meg for å kjøpe spillet dersom jeg kom over det til en overkommelig pris. Noe jeg gjorde i går. Jeg var innom en bruktbutikk for å bli kvitt noen CDplater og DVDfilmer jeg ikke ønsket å ha i samlingen lengre og summen jeg fikk tilsvarte prisen på Sonicspillet. Så jeg tenkte, "Hvorfor ikke?".
I demoen kommer du rett i action og målet er å komme seg fra punkt A til B hvor man springer på en ring med en stjerne inni. Det var akkurat som i gamle dager, med en ekstra dimensjon i grafikken. Greit nok, grafikken er ikke en diamant, men jeg likte gameplayet. Så hva jeg antok var at spillet skulle være som i gode gamle dager også. Du skal komme deg fra punkt A til B, for så å automatisk dukke opp på et nytt punkt A. Innimellom møte en boss på punkt B.
Så når jeg putta discen i konsollen ble jeg møtt med en oppgradert Segalogo og ny stemme. Forandringer til det bedre. Så kom det en lastekjerm. Jeg hadde lest i en omtale at det var en del lasting og var til en grad forberedt på dette. Jeg skulle bare vist. "Press Start" blinka det høytidelig på skjermen. Tok ikke lange tia før jeg gjorde det, lagra med en automatisk lagringsmelding som poppa opp og starta opp spillet. Lasteskjerm, introfilm. "hmm, de må ha lagt en historie også nå". Prinsesse som har kontroll over iblis trigger og flammeguden, blablabla, Egghead kommer for å kidnappe henne. Oi. Sonic dukker opp. "Nei". De har gitt han 'attitude'. Sonic slår ut de onde medhjelperne til Egghead og stikker av med prinsessa. Lasteskjerm, mer film. Egghead tar igjen Sonic og får med seg prinsessa, med unntak av en maktstein prinsessa kaster til Sonic. Lasteskjerm. Sonic står mitt i Soleanna, byen som alt dette skjedde i. Men ikke på et punkt A. "Hva skjer her?". Joda, man må samle opp informasjon for å finne ut hvor det ble av Egghead.
La meg introdusere en personlig regel #1 for spill jeg spiller: De skal underholde meg.
Greit nok, jeg liker RPG og av og til også RPGelementer i spill. Men ikke når de er dårlig gjennomført. Hele den samle info prosessen er mer jobb en spill, og tenk, Jobb underholder meg ikke. Sonic the hedgehog brøt med den hellige førsteregelen min. Jeg bestemmer meg for å gi det en sjanse. Strever meg igjennom den litt kjedelige prosessen og X antall lasteskjermer for å endelig komme til et velkjent punkt A. Spillet løfter seg opp til et mye høyere nivå og nå koser jeg meg. Det er fart, action og melodier som klistrer seg fast i hjernen, om enn noe mer rocka enn det jeg foretrekker. Problemet er bare at jeg blir så fort ferdig. Heldigvis dukker jeg opp på et nytt punkt A. Nesten i det minste. Sonic springer av seg selv, jeg har ingen kontroll over farten. Dette er litt gøy men når man treffer et objekt dør man og må starte på punkt A igjen. Ikke fullt så gøy. Spesielt ikke når jeg taper alle ekstralivene og innser at progresjonen ikke er lagret. Jeg har blitt så bortskjemt med at spill lagres innimellom at jeg ikke an gang tenkte på det. "Hva er dette, middelalderen?".
Gjett hva? Jeg er på starten og må gjøre alt på nytt. Jeg slenger kontrollen vekk, skrur av boksen og projektoren. Vi hadde planlagt å spille fotball, som utviklet seg til Volleyball før vi til slutt endte opp med å se en film. Hele dagen gikk og jeg spilte ikke mer xbox den dagen.
Ny dag, nye muligheter. Jeg starter opp boksen og tvinger meg igjennom den første delen på nytt. Jeg kommer langt, lengre enn før, men er fremdeles noe plaget av RPGelementene i spillet og de kjedelige oppdragene i byen. De har så klart prøvt å variere spillet mer. Noe de har mislykkes helt med. Jeg møter en ny karakter, Silver (hva tenkte de på?) the hedgehog, som skal drepe meg. Han har psykiske krefter. Bossfight.
La meg forklare noe først. Sonic samler opp gullringer. Når han har gullringer og blir skadet mister han alle gullringene, men er fremdeles i live. Blir han truffet på nytt (altså uten gullringer) er han død.
Jeg har ingen gullringer, men 20 meter foran ligger det en rekke med ringer. Jeg springer for å samle ringer, Silver hopper foran og løfter meg i luften med sine psykiske krefter før han slenger meg bakover i veggen så jeg dør. lasteskjerm, en litt lang filmsekvens før kampen blir spilt av på nytt, lasteskjerm, en tosekunders filmsnutt, lasteskjerm og kampen begynner på nytt. Dette skjer stadig i spillet. Den laster for å gi info, laster på nytt for bittelitt info og laster en tredje gang for at du skal kunne spille. Alle gangene tar det like lang tid selvom det opplagt nok ikke er like mye å laste. Jeg blir irritert.
Jeg sirkulerer før jeg springer i mot ringene, får tak i noen å gjør et vellyket angrep mot Silver, før han tar meg på nytt med de psykiske kreftene og skyter meg loddrett oppover. Jeg treffer en usynlig vegg (ja, det er usynlige vegger i spillet), eller tak om du vil, hvor jeg mister alle ringene mine og detter akkurat ned over Silver igjen. Det fins ingen mulig måte å unngå han på nå. Han tar meg på nytt med kreftene og skyter meg nok en gang loddrett oppover slik at jeg dør.
Samme velkjente lastesekvens. Jeg angriper, litt mer velykket denne gangen, og jeg har ringer, før han skyter meg loddrett oppover. Det hjelper ikke hvor mange ringer jeg har, jeg kan ikke unnslippe dette og dør.
Lastes nok en gang før jeg finner hemmeligheten. Jeg må vente til han roper ut en dum linje, "try this then", hvorpå jeg kan komme meg helt innpå, gjøre skade og samtidig ha tid til å komme meg vekk. Idiotisk. Det eneste positive er at jeg låser opp kampanjen til Silver. Jeg spiller litt videre på Sonickampanjen før jeg begir meg ut på Silver sitt eventyr.
Dette var det jeg ventet på. Jeg starter på et punkt A. Ender opp på et punkt B og kommer til et nytt Punkt A. "Var det så vanskelig?". Jeg storkoser meg med spillet igjen og tenker at spillet plutselig var verdt byttehandelen. Det er til jeg når punkt B for 4 gang. Her er det en boss, noe som er greit. Det hadde jeg som tidligere nevnt forventet innimellom. Men jeg kommer ikke til et nytt punkt A. Istedenfor kommer det en filmsekvens og jeg starter i Soleanna. "HVA?". Jeg må samle informasjon for å finne Sonic the hedgehog slik at jeg kan drepe han. Jeg dunker hodet 3 ganger i veggen før jeg slenger kontrollen i fra meg, skrur av boksen og setter meg foran PCen, blandt annet for å skrive denne posten.
Jeg følte det var min plikt å advare folk. Hvis du absolut må ha et Sonicspill. Slik jeg måtte. Vent til du får det for under 100 kroner i ei billigkasse en plass.
Jeg skal faktisk fullføre spillet, litt for å få achievements, men mer for de små høydepunktene som dukker opp innimellom. Jeg vurdere så å skrive en lang epost til Sonicteam Sega for å forklare hvordan de har drept en liten bit av meg og så selge spillet.
Colin McRae:Dirt er i butikkene i morgen vistnok. Jeg hadde planlagt å kjøpe det men leste i en anmeldelse at det ikke eksisterer lokal multiplayer. Så nå legger jeg det på hylla inntil videre.
Ich bin ein Berliner!
Eller noe sånt. Atle, Henrik og jeg var i det minste i Berlin en tur. På søndag den 10. juni klokka 15:10 gikk ferden til Berlin. Det var så klart etter innsjekking, et lite måltid og ei pils på flyplassen. Vi var så klar som vi antageligvis kunne bli. Etter noe krongling fant vi toget inn til Berlin, men ga fint opp forsøket på å forstå T-banesystemet og tok heller drosje til hotellet som lå rett ved Checkpoint Carlie. Rommet var ikke av dårlig standard og på hele 60 kvadrat. 2 soverom og 2 bad hadde vi. Følte oss nesten som konger. Vi tok oss en god tur før vi fant en restaurant med kanalkanten. Maten var grei men noe dyr. Vi fant oss en billigere og mer folkefylt plass hvor vi tok noen øl før vi dro tilbake til hotellet og tok kvelden, som det heter på fint. Det var etter at vi hadde fått i oss en dürüm. En rullekebablignende sak som jeg syns var bedre enn kebab, tenk.
Neste dag tok vi turen til Ka De We. Et gigantisk kjøpesenter på Kurfürstendamm hvor de sikkert hadde alt og litt til. Men vi hadde bedre hell med shoppingen utenfor kjøpesenteret. Noen T-skjorter, 4 CD-plater og ei bukse seinere var vi på vei tilbake til hotellet. Vi pilset litt på rommet før vi tok turen på en meksikansk restaurant. En kraftig porsjon Fajitas var alt som skulle til for at vi var festklar. Fest fant vi, i nærheten av Alexanderplatz hvor TV-tårnet står plasert. Nesten som et lite landemerke. Utestedet het Dante og musikken var enten alt for høy eller så var det vi som sto for nært høyttalerne.
Noe usikker på hvem som hadde betalt drosjeturen og i det hele tatt hvordan vi hadde endt opp på rommet var starten på neste dag. En ting var klart, jeg ble for full. Etter vi hadde dusjet, og ble nesten litt for sultne fant vi veien til en Subway hvor vi fikk i oss en baguett. Etterpå tok vi oss en tur innom Haus am Checkpoint Charlie. Muséet som ligger, vel, på Checkpoint Charlie. Der kan man blandt annet se diverse fluktmetoder brukt for å komme seg fra øst til vestberlin. Mennesker var kreative den gangen også. Vi hadde bestemt oss for en tur opp i TV-tårnet og det ble selvfølgelig neste mål.
Vi var ikke like heldige med å oppsøke utelivet den kvelden, men for meg var det egentlig like greit. Jeg var fremdeles noe dårlig etter forrige kvelds utflukt. Vi fant den samme dürümplassen og fikk i oss noe mat før vi fartet til hotellet.
Siste dag i Berlin. Vi skulle se Olympiastadionen. Etter noe kluss med å leite opp frokost kom vi oss av gårde til T-banen. Vi fant ut at det ble alt for dyrt med drosje og trosset oss til å prøve å forstå systemet. Det viste seg å være bomtur. Stadionen var stengt for det skulle være en konsert der hele uken. Det slo oss liksom aldri som en mulighet så derfor spurte vi aldri noen om det heller. Noe skuffet tok vi turen til Sony-senteret for å lette humøret litt. Et litt langt ord for å oppsummere; Arkitektørkunst. Vaio var såklart også på utstilling. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg har lyst på ny PC. Når det kommer til PC-laptop er det lite som har fristet så mye som en Vaio.
Vi begynte å bli sultne å det lyste burger i øynene på Atle og meg. Vi ville også innom Hard Rock cafe en tur å bestemte oss for å kombinere disse. Både maten og ølen var nydelig, samt stemmninga. Og det var masse nok mat kan man si. Vi kravla nesten ut derfra, men ikke før vi hadde fått med oss hver vår T-skjorte. Denne kvelden skulle vi finne utelivet igjen for å få et godt sisteinntrykk av Berlin. Langt gokk i vold fra hotellet skulle det vist være en bra uteplass. Vi både fant fram og kom oss inn. Det tok liksom ikke like mye av som mandagskvelden. Vi måtte passe litt på for å nå flyet neste dag.
Vel hjemme på kalde Sola fikk vi Aleksander til å frakte oss hjem. Senere stakk Aleksander og jeg for å ta et slag Biljard, noe jeg defintivt skal gjøre oftere. Biljard er og blir skikkelig gøy, bare synd man finner det så få plasser i nærheten. På søndag var vi en liten gjeng å spilt Bowling. Ikke min beste dag.
Det dekker vel sånn ca. hele forrige uke ganske bra. Denne posten ble litt lengre enn planlagt, men sånn er det vel når man har mye på hjertet, som det heter på fint.
Siste skoledag
Da var min siste eksamen over. Jeg møtte opp i samme klasseromsom jeg hadde eksamenen i på fredag. Der skulle jeg selvfølgelig ikke være. Jeg fant et av de andre klasserommen som det var eksamen i. Der var det heller ikke, men det hang en liste over hvilke klasserom som var i bruk heldigvis. 6 stykker. Det viste seg å være det siste jeg sjekka. Så det ble en noe hektisk joggetur i etasjene før jeg kom meg inn i riktig klasserom på slaget 9. Det gikk gjerne ikke så bra som det burde, men jeg klager egentlig ikke. Jeg tror jeg skal stå og jeg kommer uansett ikke til å ha bruk for dette til neste år. Om jeg står er det bra, men ingen krise dersom jeg stryker.
Etter eksamen stakk jeg en snartur til Friheim for å slappe av inntil jeg ble oppringt av Mickey, en klassekammerat som akkurat var ferdig med eksamen. Han lurte på om jeg ville bli med en tur til byen å ta ei pils. Været var fint, nydelig faktisk, og ingenting fristet egentlig mer enn ei duggfrisk øl der og da. Jeg kjørte oppom skolen og plukket med meg Mickey, kjørte hjem til han, hvor jeg parkerte bilen før vi vandret ned til sentrum. Vi satte oss på Beverly da det så både folkelig og koselig ut på uteområdet. Mickey kjøpte et par pils og vi satt der å unngikk å snakke om eksamen. Sa hei og noen ganger flere ord til kjente som kom gående forbi. Jeg kjøpte et par pils til og rett etterpå kom Joakim, tredjemann i vår lille studiegruppe. 2 pils ble til 5 og det var utrolig koselig å sitte i solsteken å pilse.
Jeg fikk overtalt Aasmund og Aleksander til å komme ut å hente meg og bilen. bare noen minutter etter vi forlot utestedet og satt oss i bilen begynte det å regne.Da var klokken ca. 5. Vi fant ut at vi skulle sløyfe badeturen vi nettopp hadde planlagt. Gjerne like greit selv om det fristet noe med en kald dukkert. Vi fant heller ut at vi skulle jakte opp noe mat. Vi klarte å fange med oss noen varme pizza i krossen før vi stakk til Aleks å så på komiserier å spiste middag.
Så tok vi oss en tur på kino for å se filmen Zodiac. Den handler om en morder som drepte mer eller mindre tilfeldige personer for mediaoppmerksomhet. Filmen er nok ikke det beste jeg har sett og jeg hadde forventet mer av mannen bak Fight Club. Denne ble litt kjedelig etter en stund og ble litt vanskelig å følge da den gjorde så mange hopp i tid for å følge denne historien som rakk over ca. 30 år.
Ellers har jeg en liten nedtelling for jeg reiser til Berlin på søndag. Bare en dag fri og 2 dager jobbing før vi flyr av gårde om 4 dager.