Inn til Australia
Jeg satt der og trippa, litt nervøs, når flyet ble utsatt to timer til. Vi hadde allerede vært på flyplassen to timer for lenge. Englandsuka var over og vi ville hjem til Norge for å pakke om å gjøre oss klar for å reise til Australia. Sist gang Aleksander og jeg var med på Englandstur hadde det endt med at flyet ble ett døgn forsinka, og nå begynte det å se mørkt ut.
Heldigvis kom vi oss avgårde klokken 2300 og var fremme i Norge 0130. Jeg pusta letta ut.
Mandagen ble en slags pakkedag. Det ble også en slags farveldag. Jeg tok meg en liten runde og returnerte ting jeg hadde lånt av folk. Det jeg fikk tid til i det minste. Det ble så mange farvel at da jeg på slutten av dagen sa ha det til mamma, rett og slett ble litt trist. Og etter det hadde jeg et farvel med pappa på Skype som heller ikke nødvendigvis hjalp på humøret. Jeg hadde pakket for mye bagasje og måtte ofre det å ta med meg xboxen. Det var jo også et farvel. For ikke å glemme ett halvt tonn ting jeg aldri kunne vurdere å ta med meg en gang. Jeg måtte begrense mine eiendeler ned til 34 kilo. Så litt nervøs for å måtte betale overlast, litt trist pga. av alle farvellene og noe utslitt etter Englandsturen gikk jeg å la meg klokka 0100. Jeg måtte opp klokka 0500 og fant ut at det kunne være greit med i det minste noen få timer søvn før reisen. Jeg sovnet kl. 0300 og sov dårlig frem til jeg sto opp to timer senere.
Noe lettere til sinns møtte jeg reisefølget mitt, Aleksander, David og Torill, på flyplassen. Bagasjen min gikk igjennom uten problemer og jeg hadde begynt å glede meg til å møte Australia. Fire flyplasser, tre flygninger, seks filmer, fire komiserieepisoder, tre kapitell (World without end), fem måltid, noe småspising innimellom, 22 timer i luften og fem timer på flyplasser senere møtte jeg Australia. Et varmt og herlig Australia.
Sjåføren vår derimot, møtte vi ikke. En egen velkomstkomité for studenter i Melbourne var heldigvis tilstede, så med litt hjelp og et par telefonsamtaler klarte Aleksander å skaffe oss transport inn til Burwood. Jeg holdt på å duppe av flere ganger på turen. Jeg hadde nesten ikke sovet de 3 siste døgnene. Etter å ha studert området på Google Earth innså jeg fort nok at jeg hadde dannet meg et falskt bilde. Når man ser rett ned på ting er det vel ikke så rart det ser flatt ut, men flatt er det ikke her.
Det var nok et møte med sydenfølelse da vi steg utav bilen, siden sjåføren vår hadde holdt 19 grader i bilen. Vi kom oss inn i leiligheta til Jeppe (Jan Petter) og David å fikk lagt i fra oss bagasjen. Jeppe hadde allerede vært her ei uke og David kom til en mer eller mindre ferdig preparert leilighet, i det minste med tanke på nøkler og elektrisitet. Etter en svipptur på Hungry Jack's (burger king) var i det minste jeg klar for å sove. Aleksander lånte sofa hos David og Jeppe, mens Torill og jeg lånte sofa hos Astri og Gitte, siden de har to. Det var ikke noe særlig til plass å sove men jeg fikk meg nesten fem timer før jeg våknet kl. 0600. Og siden har trenden vært å våkne tidlig. Jeg lurte meg også til en dusj der før jeg satt ut på ferd.
Vi fant trikken, Jeppe, David, Aleksander og jeg da vi dro for å finne S-H-A og Tegan, agenten vår. Aleksander og jeg for å få oss nøkler til leiligheten (209) og David og Jeppe for å levere en tilstandsrapport på sin leilighet (207). Vi kom litt for tidlig og fant ut at vi kunne ta oss en kaffe på Starbucks før vi gikk inn. White coffe mocha er godt. Uansett, Tegan unnskyldte at hun jobbet litt treigt for hun hadde bristet fingeren i ett nettball spill, hun sa det var som basketball for jenter. Etter å ha signert et uvisst antall papirer i tre eksemplarer fikk vi nøklene og kontrakten med oss.
Vi gikk innom ett supermarked for å kjøpe med oss noen essensielle ting til leiligheta samt noe matvarer. Matvarer hadde vi kunne spart oss å kjøpe, strømmen var ikke tilkoblet i leiligheten. Det skulle den ha vært, et helt døgn før vi flyttet inn. Aleksander tok seg en ringerunde til selskapet som sa de skulle fikse det fortløpende, beklagde at en annsatt hadde gjort en feil og sa at vi skulle slippe å betale tilkoblingen. Greit, tenkte vi, hvis bare strømmen hadde kommet den dagen, det gjorde den ikke. Vi gikk opp til Gourmet Delish, en liten café med gratis Internett.
Så dro vi til K-mart (Tenk OBS! med mindre matvarer, men mer andre ting) å fikset mer ting vi trengte, som søppelbøtte og skittentøyskurv, pute og dyne (den er foreløpig overflødig) noe verktøy og kroker. Utrolig hva man trenger i en ny, møblert leilighet. Vi gikk forbi en noe shabby asiatisk restaurant, men vi så også at de hadde Udon på menyen og fant ut at vi måtte teste det. Udon er tjukke nuddler med kjøtt og grønnsaker. Det var utrolig godt. Jeg fikk det i meg med hjelp av pinner, noe jeg aldri har brukt til å spise mat før. Da vi kom tilbake var strømmen selvsagt fremdeles ikke tilbake. Vi satte oss inne i 207 og tok ei pils. For min del ble det en tidlig kveld.
Oppe frisk og rask på fredagen kl. 0700. Eller i det minste oppe. Aleksander og jeg stakk nå i det minste tidlig opp til Gourmet Delish, jeg tok meg en Tropical smoothie og Aleksander en frukt salat. Vi snakket litt med Sid, eieren, som ga oss litt tips og triks til sightseeing i Melbourne. Vi fikk ordnet mange ting på Internett, men det mest nyttige var gjerne nye mobilnummer. Astri kom ned å møtte oss der og overtalte oss til å heller stikke til Chadstone, ett kjøpesenter. Et stort ett. Jeppe og David møtte oss på ChaddyMart hvor man får kjøpt Metcard (billett som fungerer på tog, buss og trikk). Vi traska rundt og jeg ble stadig mer imponert av størrelsen. Vi fikk kjøpt noen nyttige ting som ruter og strømadaptere og så var det tilbake. Siden vi hadde et daglig metcard dro vi opp på K-mart igjen og fikk ordnet oss Støvsuger og nok en Udon. Udon er godt. Det var også litt lettere å bruke pinnene denne gangen. Vi fikk også kjøpt med oss noe øl slik at vi hadde noe drikkbart til kvelden. Strømmen kom ikke denne dagen heller selvom Aleksander ringte å klagte. På kvelden ble det en liten samling i 207 igjen, men også denne kvelden måtte jeg trekke meg tilbake før folk flest.
Oppe frisk og rask på lørdagen kl. 0700. Eller i det minste oppe. Ser vi en trend her? Jeg tok meg en kald dusj. Jeg liker virkelig ikke kalde dusjer, men dusjes måtte det. Og etterpå følte jeg meg frisk og rask, muligens litt kjølig. Men med 33 grader ute blir man fort varm i kroppen igjen. Og med det tropiske temaet tok jeg meg nok en tropisk smoothie hos Sid. Jeg fortalte om ferden til Chadstone dagen før og da anbefalte han et annet senter som var litt større, lettere å komme til og hadde bedre kino. Yes, trenden er at kinoer befinner seg i kjøpesenter her, men hvorfor ikke når de er så store som de er. Vi skulle uansett til sentrum den dagen, siden vi ikke fikk gjort det dagen før. Det hadde vi bestemt oss for. Vi hoppet av trikken i glennfery Rd for å møte Torill, før vi tok trikken hele veien inn til sentrum. Vi hoppet av ved Flinders Station og vandret målløst rundt i byen i noen timer. Masse artige ting, folk og byggninger å se på. Ved hjelp av byens gratis ringtrikk fikk vi oss også en tur rundt bykjernen.
Vi gikk innom en liten uterestaurant som bare solgte importøl. Aleksander hadde en Japansk en og jeg en Østerisk, mens Torill hadde ett glass hvitvin. Etterpå tok vi oss en sub på Subway før vi trikket tilbake. Vi hadde med andre ord utforsket litt, for å finne ut at det var mye mer å utforske og masse mer å gjøre.
Så godt som det kan bli
Jeg fikk meg endelig en helg. Som i, ikke bare fri men også over dagene fredag og lørdag. Dagene som ser ut til å bety noe for skikkelige mennesker med ekte jobber.
På torsdag var Tom og jeg på konsert med Ikke bare Bare Egil band band. Det startet noe impulsivt, og plutselig sto vi der, på Checkpoint Charlie, og jeg storkoste meg med humoristiske tekster og musikk som kunne passet rett inn i Monkey Island dersom de bare hadde lagt til Xylofon.
Så kom nå en gang fredag og jeg sto opp sikkert før skikkelige mennesker med ekte jobber står opp. I trass med all sunn fornuft. Men det endte ihvertfall med at jeg dro å spiste lunch med pappa i Stavanger by, på NB Sørensen. Jeg hadde en knallgod burger. På kvelden var jeg med en liten gjeng å så Zombieland, en film som levde mer enn opp til forventningene.
På lørdag sov jeg mye lengre enn hva vanlige mennesker med ekte jobber gjør. Det føltes virkelig bra. Så var jeg på Pit stop å kjøpte meg en burger. Få burgere slår det de leverer på Pit stop. Så ble det en flott kveld med folkesamling og alkoholkonsumering hos Aleksander. Jeg kom meg egentlig aldri til byen, men det var vel gjerne like greit. Jeg fikk meg nok en burger på Shell.
Og nå som jeg sitter her, fremdeles noe påvirket av alkohol, ser jeg at jeg har hatt det så godt som det kan bli i løpet av en helg og er bare spent på hva søndagen kan bringe.
PS. Aleksander har forresten fått seg ett nytt nettsted. Du finner det på amagnussen.com.
PPS. Jeg har skrevet noen ord om meg selv. Satser på at det dukker opp noe mer etterhvert.
Stemmen av fornuft
Så jeg leste et genialt innlegg om hva musikere ikke burde bry seg om. Den evige piratkopieringsdebatten og alt det der. Andrew Dubber sitt ganske fornuftige argument er at musikere burde være glad for at musikken i det hele tatt blir spredd. Noe mange musikere drømte om at kunne skje for 20 år siden, skjer lett med dagens teknologi, så hvorfor kjempe i mot den? I tillegg til at det egentlig ikke er piratkopiering. Det har et eget navn; Bootlegging. Pirater er sånne som driver ran til havs. Men bootlegging er å få tak i en kopi for så å selge kopien videre til flere mennesker for å gjøre en profitt på andre menneskers arbeid. Det som skjer online er uautorisert kopiering.
Jeg anbefalte den tidligere i 10 TED-filmer du bør ha sett, men synes absolut den er verdt å dra opp igjen. Larry Lessig, en av de som var med på å starte opp Creative Commons, snakker om hvordan loven er med på å kvele kreativitet. Larry drar frem hvordan "common sense" (sunn fornuft) ofte ikke er en del av rettsystemet, for hvis det hadde vært ville aldri industrien bak kreative artister ha overlevd, eller fått holde på slik de gjør nå.
Det som en gang i tiden var tilfelle, nemlig at artister måtte ha en industri bak seg for å komme frem i søkelyset er forbi. Det er med andre ord en døende industri som klorer seg fast i hver minste mulighet de har til å tjene penger. En industri som begynner å innse at de ikke har klart å holde følge med teknologien, gjør nå hva de kan for å skremme vekk forbrukere enda mer. Verktøyene for å promotere å selge sin egen musikk er virkelig gode og tilrettelagt både musikerne og forbrukerne. Så kanskje bare de pene folkene som ikke har talent klamrer seg fast til den døende bransjen og går ned med skuta (det er lov å drømme), og musikere som brenner for kunsten sin velger et godt og moderne alternativ som viser at de setter pris på kundene sine.
Problemet er at alle som kan klamre seg fast til et musikkinstrument eller knote frem noen toner på en hvilken-som-helst moderne PC kan delta i konkurransen om oppmerksomhet, noe som skaper endel visuell støy (egentlig bare støy for vi snakker jo om lyd, men som unødvendige søkeresultater og sånt). Men også der har det dukket opp en del fantastiske verktøy på Internett. Først og fremst betyr det ikke noe at det er mye støy for verktøyene for å finne frem på nettet er så gode. Dessuten er sosiale nettverk med på å dra frem den gode musikken. Folk er med på å spre musikken de selv liker og de som ikke lager god musikk vil da ikke selge musikk. Så enkelt og fornuftig er det. Noe som også vil være tilfelle for musikere som ikke er villig til å la folk høre på musikken.
Så sett pris på uautoriserte kopier. Jeg vet selv at hadde det ikke vært for slike ville jeg aldri hatt en CD-samling på flere hundre plater. Jeg ville aldri ha kjent til halvparten av artistene jeg hører på i dag og gledet meg til de gir ut ny plate slik at jeg kan bruke mine hardt opptjente penger på dem. Eller gått på en konsert rett og slett for at jeg ikke kjenner til musikken på forhånd.
Så hvis jeg noen ganger får muligheten til å selge musikken jeg knoter frem på min hvilken-som-helst moderne PC, skal jeg huske å sette pris på de som er villig til å sende musikken min rundt til venner. Og så klart sette ekstra pris på de som er villig til å betale for den i tillegg.
Det eneste som er litt synd å tenke på for meg som hardbarka CD-samler er at CDen er et døende medium og at det fysiske produktet ikke er en prioritet lengre. Det er noe eget med å kunne holde produktet du har kjøpt i hendene, for en digital kopi virker så sårbar der den ligger på en harddisk som det kan skje hva som helst med. Noe jeg gjerne vil se moderne musikkbutikker bygge er en tjeneste lignende Steam, som holder produktene du har kjøpt knyttet opp mot din personlige konto slik at du kan laste de ned og bruke de hvor enn du er i verden på en PC tilknyttet Internett.